Napolis 10 bud

Napoli er uten tvil en av de frieste byene jeg har vært i. Gågate, sier du? Hva om vi kjører i to retninger samtidig? Det er enklere slik.

Jeg må nesten le når jeg tenker tilbake på det. Allerede på vei inn i byen merket vi at det var en helt annen stemning her enn i andre italienske byer. Mer tuting. Mer hoiing. Flere biler enn det finnes felt på veiene. Til og med politiet kjørte mot kjøreretningen for å komme seg frem. Et syn på linje med familien på fire på scooter, som suste opp på siden av oss, som om det var den mest naturlige ting i verden.

Og det er kanskje akkurat det som er Napoli. Kaos for oss. Hverdag for dem.

De små fortausbutikkene var et nydelig syn. På fire kvadratmeter klarte de å få plass til et frukt og grønt utvalg som slår Kiwien hjemme med god margin. Det til tross for at nettopp min Kiwi, ifølge en litt slitt, rød lapp på veggen, er kåret til årets frukt og grønt handler i Bergen. Kassene utenfor den lille napolitanske butikken rant over av mandariner, klementiner, romanesco og blomkål i alle farger.

Og friarielli.

En lokal, bitter bladgrønnsak som napolitanerne elsker, og som fungerer perfekt som motstykke til kjøtt, fett og saftige pølser. Jeg hadde fått tips om den av en matglad venn før vi reiste nedover. Dermed ble det pizza med salsiccia og friarielli den første kvelden. En helt fantastisk kombinasjon, der den fete pølsen smeltet sammen med, og rundet av, den bitre grønnsaken.

Napoli har, som alle andre steder i Italia, en hel del ting du bare må smake når du er her. En i reisefølget vårt pekte raskt ut den lokale versjonen av taralli. Vanligvis en litt tørr kringle med nøtter på, men ikke la deg lure. Tarallo napoletano er noe helt annet enn de små, sprø ringene du får lenger sør i Italia. Denne er rikere og mykere, laget med smult, pepper og mandler. Seig, sprø, fet og peppervarm på en gang.

En annen napolitansk klassiker er sfogliatella. Den kommer særlig i to utgaver: riccia og frolla. Riccia er det sprø, skjellformede bakverket med tynne lag som rasper litt i ganen før de smelter. Frolla er rundere, mykere og laget med mørdeig. Begge er vanligvis fylt med en søt blanding av ricotta, semule, sukker, kandisert frukt og krydder. Jeg falt hardest for de søte riccia variantene, særlig med pistasj og sjokolade. En salt variant jeg prøvde, inspirert av parmigiana med tomat og aubergine, var morsom å smake, men det holdt med en halv.

Pastaen hos Nonna Anna alla Ferrovia, derimot. Den vil jeg gjerne ha mer av.

På menyen sto det: Paccheri al polpo con salsa di pomodoro all’arrabbiata. Store pastarør med blekksprut og hissig tomatsaus. Paccheriene var kokt akkurat slik de skulle, med tyggemotstand nok til å stå imot sausen, og blekkspruten var mør uten å miste spenst.

Nonna Anna selv var like hjertelig, direkte og utadvendt som byen rundt henne, og ga oss følelsen av å ha kommet hjem til henne, ikke inn på en restaurant.

Jeg skal ikke late som om Napoli ble min store kjærlighet, for det gjorde den ikke. Byen er voldsom og intens, og vi må nok bli bedre kjent før jeg faller helt. Men derfor er det lurt å vite litt om hva du går til.

Her er derfor Napolis 10 bud som jeg fikk med meg fra besøket hos Nonna Anna:

1. Spis pizza med hendene

Kniv og gaffel er ikke forbudt, men på napoletansk vis spiser du den ved å brette den, løfte den, miste litt tomatsaus og søle rundt munnen.

2. Kaffekoppen skal være glovarm

Obs. Dette punktet er ikke tull. Bestiller du en espresso, kan du regne med den er brennheit. Stopp opp, og blås, før du drikker. Så unngår du ufrivillig lip filler look de neste dagene.

3. Smak napolitansk tarallo

Tarallo napoletano er et søtt, salt, fett og peppervarmt bakverk. Denne ble en ny favoritt hos meg. Husk å smak den når du er her.

4. Salsiccia, friarielli og palatone er en hellig treenighet

Salsiccia og friarielli er en herlig kombinasjon av fett pølsekjøtt og bitre grønnsaker. Spis det gjerne i det typiske napolitanske brødet palatone, som er perfekt for å fange opp alt av sauser og smaker.

5. Smak forskjellen på sfogliatella riccia og sfogliatella frolla

Riccia er et bakverk som er sprøtt, skjellformet og fullt av tynne lag. Frolla er mildere, rundere og mykere. Begge er typiske lokale delikatesser som er berømte over hele Italia.

6. Du skal spise babà minst én gang

Babà, ofte kalt babà al rum, er saftig gjærbakst. En ikonisk, myk, soppformet kake, gjennomtrukket av sukkerlake med rom. Denne rakk jeg dessverre ikke å smake på min tur, så denne overlater jeg til deg.

7. hils på San Gennaro

San Gennaro er Napolis skytshelgen, og langt mer enn en religiøs figur for byen. Han er beskytter, familiemedlem og en slags åndelig problemløser for napolitanerne. Selv om du ikke er religiøs, er det verdt å stikke innom Duomo eller kapellet hans. For å forstå Napoli må du forstå det nære forholdet byen har til helgenene sine.

8. Legg merke til Pulcinella

Pulcinella er den hvitkledde, maskerte figuren du ser overalt i Napoli. Litt klovn, filosof, luring og overlevelseskunstner. Han er komisk og alvorlig på samme tid, står godt til byen. Du trenger ikke å kjøpe med en figur hjem, men legg merke til ham når han dukker opp. For det gjør han garantert.

9. Gi et cornicello i gave

Det røde lykkehornet, cornicello, beskytter mot det onde øyet og bringer med seg både hell og lykke. Tradisjonen tro, er dette noe man gir i gave. Rådet fra Nonna Anna: Kjøp med deg et horn og gi det til noen du er glad i.

10. Se Napoli og kom tilbake

Det gamle uttrykket sier: Vedi Napoli e poi muori. Se Napoli og dø. Uttrykket ble særlig kjent gjennom Goethes italienske reise på slutten av 1700-tallet, og bygger på tanken om at Napoli var så vakker, rik og overveldende at når du først hadde sett byen, hadde du sett noe av det største livet kunne by på.

For meg klinger ikke det helt, ettersom jeg opplevde Napoli som mer krevende enn forførende. Men kanskje jeg ikke skal konkludere så fort? Noen byer trenger mer enn ett forsøk, og både du og jeg har fortsatt har en babà å spise.

Så derfor tenker jeg dette 10. budet passer bedre: Se Napoli og kom tilbake.