Quercianella: En annen type luksus

Det var infinitybassenget som fanget oppmerksomheten min, men det er gjestfriheten og folkelivet ved sjøen som gjør at jeg vil tilbake.

Vi hadde lenge vært nysgjerrige på naturen rundt Quercianella og hørt mye fint om strendene, men visste ellers lite om stedet. Da jeg begynte å lete etter et sted å bo, var det bildene av Hotel Villa Margherita som fikk meg på kroken. Først og fremst infinitybassenget. Et basseng rett ved stranden, slik at du kunne velge mellom saltvann og klor når gradestokken bikket 35.

Det var først da jeg kom ut i det kjølige vannet, med blikket vendt mot de gamle steinnaustene på den andre siden av bukta, at jeg skjønte at vi hadde funnet så mye mer enn enda et fint hotell.

Fra bassenget kunne jeg se et yrende folkeliv foran rekken med steinnaust. Naustene, som en gang hadde huset de lokale fiskebåtene, var nå fylt med hverdagslig strandliv. Noen eldre solstoler og et skyggefullt sted å spise mellom bading og soling. På sjøen drev tenåringsgutter rundt på SUP-brett, tre og fire om gangen. På land vinket en nonna barnebarnet inn til lunsj.

Ingen så ut til å være særlig opptatt av hotellet, bryllupet som var under oppseiling, eller oss som hadde kommet utenfra. Livet fortsatte som det hadde gjort lenge før noen bygget et infinitybasseng her. Vi hadde funnet et lite stykke italiensk kystliv som fortsatt først og fremst tilhørte dem som bodde der. En kontrast til polerte stabilimenti og steder der turismen nå har tatt over.

Det hverdagslige strandlivet sto på mange måter i kontrast til den elegante villaen bak oss. De klassiske søylene, de hvite veggene, terrakottagelenderne og steinstatuene i hagen oste av tidløs luksus. Alt hadde sett like vakkert ut som på bildene da grusen knaste under dekkene og vi rundet svingen inn på parkeringsplassen.

Men også hotellet hadde noe av den samme folkeligheten.

Noen timer tidligere hadde vi ankommet to timer før innsjekk, ivrige etter å kjøle oss ned. Hun i resepsjonen var like glad likevel. Hun roste oss for å ha fylt ut innsjekkingsinformasjonen hjemme, noe som hadde vært irriterende der og da, men gud, så mye enklere det gjorde alt da vi sto ved skranken. Hun lot oss sjekke inn tidligere uten å mukke. Noe jeg føler begynner å bli like sjeldent som at det faktisk står ting i minibaren.

Resepsjonisten presenterte seg med fornavn, og fra bakrommet vinket kollegaen ivrig og presenterte seg hun også. Før vi hadde romnøkkelen i hånden, var vi på fornavn med kveldsvakten også. Vi fikk all informasjonen vi trengte, uten at det føltes verken langtekkelig eller omstendelig. Det var varmt og hyggelig, og ga meg følelsen av å ha truffet blink allerede før vi hadde sett rommet.

For det var dette jeg jaktet etter. Et lite, pent hotell med få rom. Personlig service. Ikke for dyrt, men et sted med karakter. Noe jeg ville huske lenger enn en natt på et større kjedehotell der du bare blir et nummer i rekken. Noe ekte og unikt, et snev av luksus, men på budsjett. Ingen enkel ting å innfri, om jeg får si det selv. Spesielt ikke i dag.

Restauranten til hotellet lå innerst i en lang gang og ned en trapp. Menyen var den samme til både lunsj og middag, noe som egentlig passet fint når vi bare skulle være der én natt. Det var flere ting som fristet, og som vi kunne spare til kvelden.

Den kremete pastaen med små blekkspruter og bottarga var både salt og usedvanlig hardt krydret i en retning som minnet om karri, men som for meg fungerte overraskende godt. Mye bedre enn det høres ut som. Spesielt når de små putene av tomatsyre traff tunga. Den foliepakkede pastaen med estragon var mindre vellykket. En rett og et konsept som kunne og burde videreutvikles.

Også her fikk vi en ny venn. Isabella tok vare på oss som om vi hadde kommet dit hver sommer i tretti år.

Etter lunsj gikk vi ned mot sjøen og videre til havna. De runde steinene stakk smertefullt under de stive føttene mine. En litt ydmyk påminnelse om at jeg egentlig er en landkrabbe og fremdeles har noen yogaøvelser å gjøre. Det luktet friskt, og det kjølige draget fra sjøen gjorde at det gikk an å puste. Her var det fem grader kjøligere enn inne i landet, og kroppen merket forskjellen med én gang.

På de store steinene i sjøkanten, nede i Portoen, satt tre jenter med en pizzaeske mellom seg. Aperitivoen deres så minst like bra ut som den vi fikk på Locanda Garzelli. Bare en annen type luksus.

Vi fikk servert luftig og sprø schiacciata, makrell med en lett, rømmefrisk saus og syltet rødløk. I glasset skjenket servitøren Paóne Fiano Campania I.G.P. 2023 fra Cantina del Barone, så kald og frisk at glasset gråt en tåre og to. Glade tårer, for vinen tålte den lave temperaturen godt og holdt seg frisk helt ned til stetten.

Tilbake på hotellet var kveldens bryllup i gang. Ett av tre den helgen. Gjestene var allerede på rett nummer to, noe som betydde minst hundre mennesker i kø før oss til middag. For å fylle ventetiden satte servitøren et lite fat på bordet. Friterte kuler med mozzarella og kjøtt, og butterdeigsputer med forskjellig fyll. Det så tilfeldig rasket sammen ut, og smårettene var kalde og udelikate. Det opplevdes mest som det det var: et forsøk på å kjøpe kjøkkenet mer tid.

Bryllupet gjorde servicen treg, og det gikk tidvis ut over kvaliteten. Det var her hotellet fikk igjen for den varme mottakelsen. Vi var på fornavn med alle som var på jobb, og kunne vitse og prate oss gjennom de største skjærene i sjøen. Og da bryllupsfesten og fyrverkeriet tok av, var det vanskelig å være sur på ventetiden.

Du kan redde et dårlig måltid med en god dose gjestfrihet, men uten gjestfrihet vil selv god mat slite med å bli et godt måltid. Det samme gjelder hotellopplevelser. Hvordan du blir møtt, sett og tatt vare på, har alt å si.

Villa Margherita var på ingen måte perfekt, men det var sjarmerende, varmt, genuint og stort sett veldig godt.

Jeg kom for infinitybassenget, men kommer tilbake for menneskene som jobber her.