Stavanger er noe helt for seg selv. Du kan si hva du vil, men allerede på bussen på vei inn mot byen fra Sola tar bussjåføren affære. «Hei og velkommen til verdens vakraste by, Staaaavanger selvfølgelig. Sola skinn, og det kan ikkje bli bedre. Husk sele i bussen, vi e tross alt fremdeles i Norge». For en som ankommer med flyet fra Bergen er det mildt sagt sjokkerende at noen er breiale nok til å påstå at det finnes en by som er vakrere enn Bergen. Men det er jo morsomt at de tror det.
E G G E T
Det er ikke bare bussjåførene som er breiale i Stavanger. Noen av restaurantene også, og de legger ikke skjul på det. I hvertfall ikke på Egget. En mer nonchalant restaurant finnes det nok ikke i Norge. Jeg elsker det. Den lille kneipa av et gammelt kjellerlokale, i mur og hjemmesnekra benker, er et magisk sted, som sluker deg hel. Her er Cypress Hill på full guffe og maten pumpes ut fra kjøkkenet. «Hei, velkommen. Bare slå deg ned. Er det greit om jeg plasserer deg her på enden av bardisken? -Så kan jeg holde deg litt med selskap.» Som restaurantanmelder hender det jo at jeg spiser en del alene. Da er det ekstra hyggelig å bli tatt skikkelig hånd om. For det kan bli kjedelig i lengden. Bartenderen skjenker meg et glass pet nat - fattigmanns champagne- som han selv kaller det, og sender kokken over. Har du noen allergier? Er det noe du ikke liker? Nei? Så flott. Da kjør vi!
Det nærmeste jeg kommer en meny her inne er noen halve ord på en tavle, gjemt bak gamle bilder og krimskrams. I følge han som er vinansvarlig prøvde de seg på å ha noen retter nedskrevet, når han og Tony tok over etter de gamle eierne like etter jul. Men det sklei liksom bare bort. Egget har aldri hatt en meny tidligere, og slik er det altså enda. Men du kan bestille bord nå. Det kunne du ikke før.