Jeg håper alle finner en kaffebar som denne
I dag feirer vi 30 år med kaféhistorie på Det Lille Kaffekompaniet i Bergen. Det fikk meg til å tenke på hvor mye fattigere livet ville vært uten.
Døren hadde nøkkel av den gamle typen. En stor, lang, tung metalldings som så ut som den tilhørte et bankhvelv, men kun virket til én ting. Å låse opp den gamle tredøren som alltid hang litt i karmen. På utsiden av bygget var, og er, et av Bergens vakreste brosteinssmau, med ikoniske hvite trehus på begge sider. På innsiden lå den lille kaffebaren, på sikkert ikke mer enn 15 kvadratmeter.
I en periode av livet mitt begynte hver morgen her, til duften av kaffen som har fylt lokalet siden 1996, den svake duringen fra kjøleskap og kaffemaskin og en ellers total stillhet den første timen, mens jeg surret forkleet rundt meg, tok stolene ned fra bordene og klatret opp på en krakk for å nå øverste hylle og sette på musikken.
Dagens første gjest var nesten alltid en nabo. En med tid og vilje til en kort prat. En av dem var en helt nydelig mann, nesten alltid i dress, på vei til jobb. En annen nabo kom alltid trillende bort på sykkel. En tredje alltid ruslende opp med avisen under armen, målrettet mot en dobbel cortado.
Så ble det travlere. Turistene kom ned fra Fløibanen og fant veien inn i smauet. En dag sto køen ut døren, og jeg laget kaffe i et forrykende tempo, med kaffe i både lommer og ansikt. Og plutselig sto han der. Mannen i dress.
Jeg ble så stresset av å se ham at jeg dukket ned bak disken. Der satt jeg, på mine kanskje halvannen kvadratmeter, før jeg plutselig tenkte. Men hva gjør jeg nå? Jeg kan jo ikke bli sittende her. Jeg var den eneste på jobb. Så det var bare å reise seg igjen, litt flau, og fortsette å lage kaffe.
Noe av det beste, og verste, med Kaffekompaniet er at det ikke finnes noe sted å gjemme seg. Alle må forholde seg til hverandre. Det er knapt mulig å ha en samtale her uten at noen andre blir invitert inn. Fra bak disken har jeg fulgt mennesker gjennom første dater og sett dem komme tilbake som par. Jeg har sett forhold ta slutt. Jeg har blitt kjent med naboer, turister, stamgjester og tilfeldige forbipasserende. Og de har blitt kjent med hverandre.
Et eget lite samfunn av ulike mennesker som likevel hadde noe felles. Dette vakre lille kaffestedet der alle hørte til.
Mens jeg skriver denne teksten, går kaffekvernen inne på kjøkkenet hjemme. I dag er det mannen i dress som lager kaffe til meg. Vi møttes på Kaffekompaniet for 16 år siden og har vært gift siden 2014.
I kveld feirer vi med mange av de andre fantastiske menneskene vi har fått bli kjent med på dette stedet. Fordi en gjeng med venner for 30 år siden lot seg inspirere av Italia og åpnet sitt svar på en italiensk kaffebar i Bergen.
Etter min mening fikk de til det aller viktigste. De skapte noe av det den italienske kaffebaren kan være på sitt beste. Et lite lim i samfunnet og hverdagen. Et sted som samler og varmer. Et hjem utenfor hjemmet. Et sted som skaper relasjoner.
Gratulerer med dagen, lille Kaffekompaniet ❤️ Jeg håper alle finner en bar som deg.
