Ei bok som får deg ned på jorda

Det er lett å skjønne hvorfor noen drømmer om å kjøpe seg en olivenlund. Ikke bare fordi olivenolje smaker så utrolig godt, men fordi trærne bærer på noe mange savner i dag. En ro.

På flere måter enn én, peker oliventrærne mot et annet liv. Et liv med mindre støy og mer natur.

Det er her Stian Bromarks nye bok Min greske olivenlund treffer meg tydeligst. Den handler om olivenproduksjon i Hellas, både gjennom Bromarks personlige prosjekt og på et mer overordnet, samfunnsmessig plan. Mye av det han skriver om kjenner jeg også igjen fra vårt eget liv i Italia, der posisjonen til olivenoljen, trærne og arbeidet rundt dem er veldig lik.

Oliventrærne er ikke bare en del av landskapet, men av tankesettet, kulturen og måten man forstår mat, tid og verdi på.

I fjor var jeg med på olivenhøsting for første gang. Det er fysisk krevende og tar lang tid. For meg ga det en enda dypere forståelse av selve råvaren. Det er lett å tenke på olivenolje som en smak, eller et nytelsesprodukt, med sine pepperaktige og fyldige smaker. Men ute i lunden handler det om så mye mer. Om vær, timing og fysisk arbeid. Om erfaring og risiko. Og om hvor mye som kan stå og falle på en enkelt sesong.

Der blir klimaendringene reelle, og der blir grunnene til prisøkningen de siste årene ekstremt synlige. For mindre avlinger gir naturligvis høyere priser.

Egne deadlines og små bekymringer forsvinner ikke i en olivenlund, men de krymper. For målestokken endrer seg når du arbeider fysisk mellom trær som kanskje har stått der i over tusen år. Alt blir mindre i møte med naturens svingninger og krefter.

En av historiene i boka jeg liker best, er den om amerikaneren som ser en olivenlund på en gresk øy og straks begynner å regne på hvor mye eieren kunne tjent hvis han drev den mer effektivt. Eieren, en gammel greker, sitter rolig med en ouzo og ser solen gå ned. Amerikaneren forsøker å overtale ham til å maksimere profitten, for da kan han jo gjøre hva han vil med pengene. Som hva da, spør grekeren. Det du vil, svarer amerikaneren. Som å sitte her, drikke ouzo og se solen gå ned?

Historien er enkel, men den treffer en åre. Mange lengter etter et roligere liv med mer mening, samtidig har vi vanskelig for å forestille oss et godt liv som ikke hele tiden skal effektiviseres eller optimaliseres.

Bromarks bok stopper ikke ved den pittoreske drømmen. Den viser også hva som skjer når ønsket om et annet liv møter virkeligheten. Med klimaendringer, uforutsigbar natur og sårbarhet. Alt det vakre og viktige som er utsatt, som vi kanskje altfor lett tar for gitt.

Boka peker også på hvor langt mange av oss har flyttet oss fra maten vi lever av. Ikke bare fra jorda og arbeidet, men fra kunnskapen om hva vi faktisk får i oss. Eksemplene på hvordan det tukles med oljen, er et godt bilde på nettopp det. Som da en svensk kontroll av oljer merket extra virgin viste at 17 av 21 ikke holdt kvaliteten de lovet. To av dem havnet i kategorien lampante, en så lav kvalitet at oljen ikke skal selges til forbruker uten raffinering.

Kanskje er det nettopp derfor mange kjenner en dragning mot det enkle og sporbare i dag. Selv de mest grunnleggende tingene, som hvordan vi fôrer oss selv, er blitt så kompliserte at vi nesten har mistet oversikten. Håpet mitt er at denne lengselen kan føre oss et skritt tilbake. Nærmere bonden, råvaren og maten som fortsatt henger sammen med stedet den kommer fra.

For mat handler aldri bare om smak. Den forteller hvor vi er, hva stedet bærer med seg, hvem som lever der, og hva slags forhold vi har til naturen rundt oss.

Gjennom oljen, trærne og arbeidet rundt dem åpner Min greske olivenlund en større fortelling om hva et godt liv kan være, og hva som skjer når naturen ikke lenger kan tas for gitt. Det er en bok som minner oss om hvor små vi er i møte med naturen og historien.

Og det kjennes egentlig ganske godt.