Paolo Bea: Vinmakeren som lytter til naturen

Montefalco er Umbrias viktigste vinområde. Her er det sagrantino som regjerer. En kraftig og tanninrik drue som gir noen av Italias mest særegne og lagringsdyktige viner.

Blant produsentene som har definert druens moderne historie står Paolo Bea i en særstilling. I dag er det Giampiero Bea som driver vineriet videre, mens broren Giuseppe har ansvaret for vinmarkene.

Når Giampiero beveger seg gjennom vinmarkene, snakker han ikke først og fremst om vinen. Han snakker om jorden, plantene og livet som utspiller seg mellom rankene.

– Det er en symbiose. Naturen snakker til oss, og vi må forstå endringene som skjer. Min jobb er å lytte, observere, og være en støtte for planten, forteller han.

Derfor vannes ikke plantene her på gården. Ikke en gang i tørre perioder. Tanken er at vinrankene må finne vannet selv, for å utvikle sterke røtter og bli mer motstandsdyktige.

Men litt hjelp får de likevel. For å ta vare på plantene får de servert en egen meny av mineraler og naturlig næring. Her dyrkes det blant annet også spinat og artisjokker, som ifølge Bea tilfører plantene næring og mineraler til jorden, samtidig som de er en del av biodiversiteten han mener er avgjørende for å lage god vin.

– Godt er det også, sier vinmakeren om grønnsakene som han spiser av selv etterpå. Han legger også til at de bruker alger for å beskytte plantene mot sykdommer.

For Bea handler dette ikke bare om dyrking, men også om smak. Han mener vinens identitet formes av stedet den kommer fra, av jordsmonnet, klimaet og summen av livet som finnes rundt vinrankene.

Familien Bea har drevet jordbruk i Montefalco siden 1400-tallet, og gjennom generasjoner har de utviklet en tilnærming som bygger på observasjon, tålmodighet og respekt for naturens egne prosesser.

Tankegangen har gjort Giampiero Bea til en viktig stemme innen den internasjonale naturvinbevegelsen. I 2004 var han med på å grunnlegge ViniVeri sammen med blant andre Stanko Radikon. Sammenslutningen av produsenter arbeider for å fremme viner laget med minst mulig inngrep både i vinmarken og i kjelleren.

Filosofien stopper ikke ute blant rankene, men fortsetter også på innsiden av vineriet som er tegnet og bygget av Giampiero Bea selv. Han jobbet som arkitekt i mange år før han returnerte til familiebedriften.

Her er stein, tre, luft og vann brukt aktivt for å skape et naturlig miljø for vinene. Mellom vegger og tak finnes åpninger som sørger for naturlig ventilasjon, og bygget er konstruert for å arbeide sammen med omgivelsene.

Midt i kjelleren glitrer bergvannet som vinmarkene hviler over. Selv etter lange perioder uten regn er vannet der fortsatt.

Om arbeidet som gjøres her inne sier han følgende:

– Hvis du må tilsette noe betyr det at massen er død. Hvorfor skal jeg da jobbe med det, hvis det er dødt?

Bea høster ofte senere enn mange av naboene. Ifølge ham trenger druene både modenhet, sukker og oksygen for å gjennomføre en naturlig gjæring uten å måtte korrigeres senere.

Vinene deres er også kjent for lang skallkontakt, både når det gjelder rødt og hvitt. Druene kan ligge sammen med skallene i flere uker. Ifølge Giampiero finnes det et helt univers inne i skallene, og det er her mye av vinens identitet kommer fra.

Vinene lagres deretter på store, gamle trefat som rengjøres med damp. Målet med fatene er ikke å tilføre smak av eik, men å gi vinene tid og rom til å utvikle seg i sitt eget tempo.

Etter omvisningen sitter vi rundt bordet hos familien Bea og smaker oss gjennom vinene. Midt under smakingen må Giampiero plutselig avbryte for å følge moren til tannlegen. Kort tid senere er han tilbake ved bordet og fortsetter samtalen om hvordan naturen rundt oss uttrykker seg i glassene vi har på bordet.

I dag regnes sagrantino som en av Italias mest særegne druer. Kraftig, tanninrik og med et lagringspotensial som kan strekke seg over flere tiår. Lenge var druen først og fremst base for søte dessertviner, men dette endret seg på 1970- og 1980-tallet. Da begynte flere av produsentene i området å satse på tørre viner, og ordet secco ble satt på etikettene for å fortelle at dette ikke var dessertvin.

Hos Paolo Bea brukes sagrantinodruene til begge deler. Her holdes også passito-tradisjonen levende. Druene tørkes på brett med luft på alle kanter før de blir til noen av områdets mest ettertraktede søte viner.

Sagrantino-druen er hjertet av produksjonen og utgjør rundt 60 prosent av druene på eiendommen. Rundt 30 prosent er viet sangiovese og montepulciano, mens resten består av hvite druer, blant dem den lokale trebbiano spoletino, som de senere årene har blitt en av Umbrias mest spennende hvitvinsdruer.

Sagrantino fra Paolo Bea er ikke vinene som prøver å være elegante og lettdrikkelige. De er kraftfulle, intense og kompromissløse, men med en energi og dybde som har gjort dem berømte langt utenfor Umbria.

Produksjonen fra vineriet er relativt liten, og vinene lages i begrensede mengder.

For Giampiero Bea handler vin til slutt om noe langt større enn flasker og poeng.

– Det er fantastisk å se en trestamme bli til en spire, til en blomst, til en frukt som du kan spise. Det er helt utrolig.

Paolo Bea er en av de aller fremste produsentene i Montefalco. Det smaker du i glasset. Men det som gjør aller størst inntrykk er ikke nødvendigvis vinene i seg selv.

Det er tanken om at naturen ikke skal kontrolleres. Den skal forstås.