Omakase-kupp i Kode-kjelleren

Hvem av oss drømmer vel ikke om litt mer luksus i hverdagen nå? Etter covid er det ikke én ting som ikke har blitt dyrere. Felleskostnadene, bensinen og handleposen spiser sitt, og restaurantene er ikke noe unntak. Særlig i toppsegmentet har prisene skutt fart. En kveld som denne har rett og slett blitt noe man unner seg sjeldnere.

Derfor er denne lørdagen mer spesiell for meg enn den ville vært for bare noen få år siden. Jeg har gledet meg skikkelig til å besøke sushi- og omakaserestauranten Hos Bobby siden de åpnet i april, og endelig er kvelden her. Eller kveld og kveld, klokka er fem, for vi har nemlig bestilt kveldens første av to seatinger. Perfekt for oss som er i den gruppa der det gir ekstra verdi å være i seng til kl. 22.

Restauranten skal ligge i Kode, ifølge Google like før inngangen til gamle Smakverket når du kommer fra Lysverket. Jeg kan ikke huske å ha sett et skilt, men når vi nærmer oss, ser jeg en gutt utenfor betongbygget i strøken, hvit uniform. Det må vel være vårt tegn, er det ikke?

«Skal dere spise Hos Bobby?»

Han ser spørrende opp på oss idet døren opp til det gamle verkstedet åpner seg, og vi blir med inn i et lite stykke Japan. Mellom rosa, blomstrende kirsebærtrær, lune lysegrønne vegger og lyst tre møter vi tidligere Colonialen-sommelier Antonio igjen, som tar imot oss med den samme varmen som alltid. På sekunder er jakkene hengt bort, glassene fylt etter ønske om vann med eller uten bobler, og vi siger ned i behagelige barstoler for et sceneshow kuratert for syv.

Bobby er litt sjenert til å begynne med, men det er ikke åpningen på kvelden. En krustade laget med aske fra grillen, selvtillit, krønsj, tunfisktartar og rogn. En nøysomt satt sammen, vakker liten skulptur.

«Husk å ta bilder», sier kokken mens han plasserer de små smykkene av noen porsjoner på hvert vårt fat. «Jeg skal fortelle dere hvorfor senere.»

En av rettene restauranten allerede har rukket å bli kjent for, er den med råreker. Siden jeg et par ganger har hatt uheldige møter med reker, får jeg dessverre ikke smakt på denne. Men min versjon er også av det minneverdige slaget. En lekker sak med perfekt grillet kamskjell, svømmende i en akkurat passe tykk og kremet saus som best beskrives med tre ord: umami, urteolje, punch.

Smaksbildet er elegant, men stort og lager rom til en enkel liten rett som, for meg, blir et av kveldens høydepunkter. Sashimi av lokal kingfish fra Fredrikstad, med en nesten kjøttaktig munnfølelse.

Også etter denne hagler det med lekre små smaksopplevelser, fra tungekyssmyk chawanmushi med sopp til tempererte nigiri. Av rettene fra yakitori-grillen er de møre, søtlige bitene av andehjerte en favoritt.

Hos Bobby får du luksus uten mye staffasje. Sammenlignet med enkelte andre omakaseopplevelser er det hele litt mer nedpå. Nigiriene serveres i sin enkleste, reneste form, uten pynt, gull eller glitter. Serveringen står også i stil. Avslappet og verken stiv eller koreografert, men likevel med oppmerksomheten som gjør at en kveld som denne føles unik.

Enkelheten gjør samtidig at det blir mindre å gjemme seg bak. En av nigiriene har vesentlig mer smak av wasabi enn de andre. Det river i nesen på både meg og venninnen min. Når jeg spør kokken hvorfor, forteller han at wasabien blir sterkere jo lenger den står. Det gir mening, men da bør også mengden justeres underveis dersom det ikke er meningen at den ene biten skal smake sterkere enn de andre.

Men godt er det. Skikkelig godt.

En av de store diskusjonene innen internasjonal gastronomi denne høsten handler nettopp om hvorvidt fine dining har livets rett i den formen vi kjenner den. Gapet mellom hva det koster å spise på toppnivå i dag, og økonomien til folk flest, har blitt så stort at til og med noen av kokkene som befinner seg helt på toppen, har begynt å stille spørsmål ved hva de holder på med.

Bruno Verjus, mannen bak tostjernersrestauranten Table i Paris, annonserte nylig at han stenger restauranten for godt i desember. «Fine dining is dead», ga han som begrunnelse. Men kanskje enda viktigere var forklaringen. Han vil ikke lenger lage mat bare for de få som har råd til den. Etter 13 år med Table har han nå heller lyst til å bruke kunnskapen og råvarene på en måte som er enklere og mer tilgjengelig.

Kolonialen Bislett i Oslo svarer på sin måte ved å justere vinprisene sine. «Vi skal bli billige på vin», sier de, som svar på en hverdag der stadig flere må tenke seg om før de går ut og spiser. Tanken deres er enkelt og greit at de vil at folk fremdeles skal kunne komme innom for en god vinflaske som de kan nyte sammen med andre.

Hos Bobby får du noe så sjeldent som en eksklusiv opplevelse til en ok pris. Det gjør at du kan komme igjen. Og godt er det, for jeg tipper det er akkurat den følelsen du kommer til å ta med deg ut døren når du drar herfra. «Her vil jeg tilbake.»

For kvelden vår er fantastisk. Ikke perfekt, og det er fremdeles små justeringer som gjenstår før serveringen gjennomføres med den pondusen den fortjener. Men opplevelsen er nydelig, med nye smaker, oppmerksom service og herlige viner.

Og at de legger seg på den prisen de har gjort, er en gave til Bergen.

Her får du en kveld du vil huske i lang, lang tid, til en pris som ikke ligger så fryktelig langt over en helt middelmådig treretters på en turistfelle i byen. Hos Bobby gir deg minner som varer lenger enn kredittkortregningen, og er et av de beste tilskuddene til Bergen i år.

Og angående bildene han ba oss om å ta?

«Når folk er misfornøyde med et måltid, er de alltid flinke til å fortelle det», forteller Bobby. «Vi er ikke like gode når måltidet er godt.»

Han har helt rett.

Her er noen av mine fra en helt fortreffelig kveld.