Vi kom til Sardinia akkurat idet øya var i ferd med å stenge ned for vinteren. Men heldigvis var det ikke for sent for både sprø pattegris, uforglemmelig sjømat og noen av årets mest interessante vinopplevelser.
Jeg hadde gjort grundig research før vi dro. Sjekket hvilke restauranter vi burde spise på, hva som lå langs ruten, og hvilke hoteller som utmerket seg med god kvalitet for prisen. Men det var en veldig viktig detalj jeg hadde oversett. Nemlig at sesongen var over.
Jeg visste at vi kom på besøk utenfor hovedsesongen, men at en så stor andel av stedene stengte helt ned i overgangen mellom oktober og november, var jeg ikke helt forberedt på. De fleste restaurantene jeg hadde gledet meg til å besøke, måtte strykes fra listen.
Overalt hang det håndskrevne skilt med den samme beskjeden: «Vi ses i april!» Her har de virkelig verdens lengste vinterferie.
Tenk å drive restaurant og bare holde åpent syv måneder i året. For oss som er vant til at alt skal være tilgjengelig hele tiden, føles det nesten utenkelig. Samtidig er det noe befriende over at det fremdeles finnes steder som følger årets rytme og tar en skikkelig pause. Ikke bare durer på uten stopp.
Selv om jeg gjerne skulle besøkt flere av restaurantene på listen min, skulle det vise seg at vi hadde mer enn nok å glede oss over. For Sardinia hadde fremdeles mye godt å by på, selv om det ikke ble akkurat de stedene jeg hadde planlagt.
En smak av Olbia
Vi begynte reisen vår i Olbia og fortsatte langs nordkysten via Palau og Porto Pollo til den lille havnebyen Stintino. Allerede første kveld fikk vi en påminnelse om at de beste måltidene ikke nødvendigvis er de mest avanserte. På restauranten Bacchus, litt utenfor sentrum av Olbia, kom servitøren bærende på et tunfiskstykke som var livlig rosa i midten, med masse smak og saftighet. Kun servert med litt avokado på siden. Så enkelt. Så elegant. Egentlig har jeg sluttet å bestille denne retten, for vanligvis kommer den som en tørr og uinteressant skosåle. Men ikke her.
Olbia skulle også by på en av turens første store vinopplevelser. Vi stoppet for en enkel pinsa-lunsj på The Wine Club inne i bykjernen og ble introdusert for en Vermentino som fikk meg til å skjønne mer av hvor populariteten til denne druen kommer fra. Stellato fra Pala kom på bordet og viste en ny side av druen, med mer fylde, mineralitet og langt mer forsiktig fruktighet enn Vermentino ofte kan ha.
En flott anbefaling fra servitøren som hadde ett av sine siste skift for sesongen. «Vi holder åpent hele året, men jeg jobber kun i høysesongen. Da er det helt kaos her. Nå er det mye bedre. Vi trenger den rolige vinteren til å lade igjen». Jeg var nysgjerrig på om de enorme turistmengdene om sommeren gjør at folk er slitne og lei av turister her, men på det var svaret tvert imot. «Nei, nei, nei. Folk elsker turistene her. De legger igjen masse penger som er bra for oss.»
De lokale spesialitetene
På en måte minner Sardinia om Bergen. Været er selvfølgelig helt ulikt, men tilgangen på gode råvarer fra både sjø og land er ganske lik.
Siden Sardinia er Middelhavets nest største øy, finner du selvfølgelig mengder av sylfersk fisk og skalldyr her, men i tillegg til den ferske sjømaten har de også lang tradisjon for å foredle og bevare råvarene.
Bottarga er kanskje det mest kjente eksempelet på dette. Saltet og tørket fiskerogn som har konsentrert smak og masse umami. Dette er en av øyas mest unike spesialiteter, og det «sardinske gullet» fra Cabras, laget på rogn fra multefisk, er kjent over hele verden.
Gjeterkulturen på Sardinia står også sterkt, og øya har blant annet lange tradisjoner for kraftige kjøttretter, oster og brød. Som det tradisjonelle, tynne flatbrødet, pane carasau. Dette er et brød som holder seg lenge og som er perfekt for en gjeter som skal på langtur.
De mange sauene på øya har gitt opphav til et mangfold av oster, som den berømte Pecorino Sardo. I dag produseres også store mengder av den populære osten Pecorino Romano her.
Tradisjonen med å tilberede kjøtt over åpen ild står fremdeles sterkt, og med alle grillstedene vi passerte på turen, var det fristende å tenke på Sardinia som Italias svar på cowboyland.
Spør en lokal
Da vi kom til Stintino, var det fullt av mennesker på strendene om dagen. Sola var fremdeles sterk, og overalt sugde folk til seg de siste strålene av sommer før vinterdvalen. Det samme gjorde tyskerne på høstferie.
Men om kveldene var det stille i gatene i landsbyen. De fleste restaurantene og barene hadde allerede stengt ned. En av klesbutikkene var imidlertid fremdeles åpen, så vi spurte henne som drev den, hvor vi burde spise middag. «Gå til Lina», svarte hun raskt. «Der spiser dere godt.»
Det første møtet med kjøkkenet var tidenes største antipastiservering med seks ulike sjømatretter. Fra svarte blekksprutbiter til grillet ravfisk, og små paninier med scampi i. Sistnevnte var riktignok en de kunne sløyfet. Dagens fisk var bakt havabbor, servert med oliven og poteter. Rent og rustikt.
Nederst på menyen lyste pattegrisen mot oss, med informasjon om at den måtte forhåndsbestilles dagen i forveien. Dermed var neste dags middag bestemt før dagens var over.
Porcheddu er en av Sardinias mest kjente tradisjonsretter. Pattegrisen tilberedes tradisjonelt langsomt over glør, gjerne sammen med ville vekster. Kelneren kom bærende på et stort smil og et enda større fat med pattegris skåret i grove stykker, med gyllen, sprø svor og ovnsstekte poteter. Under kjøttet lå det tradisjonelle, tynne, sprø flatbrødet, som gradvis ble saftigere etter hvert som det trakk til seg det smakfulle fettet. En genial måte å sope opp de beste smakene på.
Jeg har spist mye godt svin opp gjennom, men denne pattegrisen fikk umiddelbart plass i repertoaret som en ny målestokk. Svoren var så sprø at lyden brøt ned alle barrierer for magemål. Jeg har sjelden vært mettere idet jeg nøt de siste bitene av svinehalen.
På utsiden av vinduet bak meg stoppet en av de ansatte med katten sin på skulderen for å vinke farvel til oss. Et koselig og varmende lite mjau fra katten ble tegnet vårt til å be om regningen.
Hjemme hos Al Pavone
De siste dagene brukte vi i Alghero. En helt nydelig havneby med majestetiske murer mellom havet og gamlebyen. Her hadde vi bestilt bord på Al Pavone.
Den voksne servitøren møtte oss i døren, men før han rakk å si hei, ble det ropt høyt fra eieren bak skrivebordet, med brillene på nesen.
«Amanda!»
Servitøren smilte, og med ett visste han hvor vi skulle. Et bord i hjørnet av den overbygde uteavdelingen, der vi kunne følge med på resten av Halloween-feiringen på utsiden.
Det skjedde mye utenfor vinduet, men blikket mitt festet seg stadig på noe nytt på innsiden. Gamle, velholdte tremøbler i krokene og malerier på veggene, små detaljer som fikk rommet til å minne mer om et koselig hjem enn en restaurant. En lun stil som passet perfekt til den varme mottakelsen - som om jeg bare hadde vært borte lenge.
Utover kvelden ble vi godt kjent med de to servitørene, som hjertelig og uanstrengt engasjerte seg i alt fra fiskearter og matretter til miljøspørsmål og været. Sommeren hadde vært uvanlig varm, fortalte den ene. Hva ville det gjøre med havet og livet som finnes der? Det føltes ikke bare vennlig, men personlig.
Hummersesongen var over, og dermed fikk vi ikke smakt den lokale spesialiteten aragosta alla catalana, en frisk rett bestående av blant annet hummer, tomater, løk og eddik. I stedet fikk vi en variant med breiflabb. Syren fra eddiken gjorde retten både lett og frisk. En behagelig lett og velsmakende høstvariant av klassikeren.
Friske smaker ble som en signatur gjennom hele måltidet. Fra bitene med småhai i tomatsaus, til linguinen med friterte blåskjell og bittesmå krabber. Særlig krabbene overrasket med en mild, frisk estragonlignende smak. En rett jeg kommer til å huske lenge.
Al Pavone hadde også flere overraskelser på lur. En av dem var en rett med makrell, tørket fiken, ristede hasselnøtter, soltørkede tomater og frisk geiteyoghurt. En kombinasjon som høres ut som noe en ambisiøs kokk kunne funnet på i dag, men som ble utviklet og satt på menyen av eier og kjøkkensjef Domenico Caria for 46 år siden.
Mellom forrettene og hovedrettene kom kokken til bordet med en skål mellom hendene. Han ville gjerne høre hva vi syntes om en av de andre rettene hans, en frisk kremost laget av geitemelk.
«Denne selger jeg ikke. Dere får den bare her», slo han fast, og smurte en dose på to brødbiter. Smaken var dyp, nesten som en blåmuggost, men avslutningen løftet i stedet for å slå. Som resten av maten var den raffinert uten å gjøre noe stort nummer ut av seg.
Det samme kunne sies om serveringen. Her var det både kunnskap og ambisjoner, men uten behov for å demonstrere det. «Jeg liker ikke ordet chef», fortalte Caria. «For meg klinger kokk mye bedre.» Vi nærmet oss slutten på et fantastisk måltid der tid viste seg å være den viktigste ingrediensen, for både rettene og serveringen.
To druer å smake
Det var ikke bare maten som imponerte på Sardinia. Vi kom også hjem med flere nye vinfavoritter.
Den sardinske rødvinsdruen Bovale var kanskje den største oppdagelsen. Det første møtet fikk vi gjennom Su'Diterra fra produsenten Su'entu, en rødvin med god fylde, myke tanniner og akkurat passe kant. Senere forsøkte vi også Essentija fra Pala, som ifølge produsenten var den første rene Bovale-vinen på øya. Dette er en drue jeg vil smake mer av.
Det samme vil jeg av hvitvinsdruen Torbato. På Al Pavone fikk vi en Cuvée 161 fra Sella & Mosca, en produsent med lange tradisjoner i Alghero. Servitørens favoritt og en fantastisk strukturert vin til fiskerettene.
Frokost med utsikt
De siste nettene i Alghero bodde vi på Villa Las Torres, der frokosten viste seg å være minst like minneverdig som den endeløse havutsikten. Her startet vi dagen med ferskpresset appelsinjuice, et nydelig utvalg av lokale oster og egg tilberedt etter ønske. For min del betydde det en supersaftig, plain omelett.
Villa Las Torres er noe så sjeldent som et fornuftig priset femstjernershotell. Eller rettere sagt, et gammelt slott, helt ute på klippene i havgapet. Det ligger usjenert til med en stor vakker hage, og likevel tar det kun ti minutter å gå inn til gamlebyen.
Selv om stedet begynner å vise tidens tann, og servicen ikke alltid sto til forventningene, ville jeg helt klart bodd her igjen. Spesielt utenfor sesong får du mye for pengene.
Til neste besøk
En uke på Sardinia var langt fra nok til å spise seg gjennom alt øya har å by på. Vi rakk for eksempel aldri å smake fregula, de små, ristede pastakulene som minner om couscous. Eller malloreddus, de små gnocchiaktige, riflede pastabitene.
Jeg har mange restauranter igjen på listen siden vi kom så sent, men kanskje var ikke timingen så dum likevel? Vi fikk oppleve en øy som holdt på å skifte tempo, varme mennesker som hadde lagt enda en hektisk sesong bak seg, og restauranter som hadde tid.
For meg gir det bare enda en grunn til å komme tilbake. Som om jeg trengte flere.
Vi ses i april.
