San Felice Circeo - Kystperlen romerne helst holder for seg selv

Det finnes steder i Italia man forelsker seg i fordi de er vakre. Og så finnes det steder man forelsker seg i fordi de er ekte. San Felice Circeo tikker begge boksene.

Bare halvannen time sør for Roma ligger den lille kystbyen som italienerne selv har holdt stille om. I alle fall virker det slik. Jeg hadde aldri hørt om stedet før vi havnet her, men hver gang navnet har kommet opp i en samtale med lokale, kommer den samme drømmende responsen i retur:

– Å, der er det vakkert.

Og det stemmer. Den grønne naturparken popper mot knallblå himmel, og de tradisjonelle hvite murbyggene får de lilla blomstene og gule sitronene til å gnistre. Circeo er en oase.

Utsikt over en av de mange badeanleggene, La Bussola.

Her finnes det ingen luksuskjeder og ingen Instagram-køer for å få tatt det samme bildet som alle andre. Det som derimot finnes, er fiskebåter som er i bruk, hilsende nikk fra forbipasserende som er ute på sine rolige kveldsturer, og familier på stranden som har kommet tilbake hit hver sommer siden besteforeldrene deres var små.

Før sesongen begynner i slutten av mai er stedet helt uberørt av resten av Middelhavets turistmaskineri. Og når den er skikkelig i gang er det mest italienske tilreisende som fyller de vakre, endeløse strendene.

Atmosfæren

– I Terracina danser folk til langt på natt, men her er det stille fra halv åtte, forteller en kvinne i femtiårene som er født og oppvokst i området.

Hun ler litt. Flere som bor her forklarer forskjellen mellom de to stedene på samme måte: Terracina er Napoli. San Felice Circeo er Roma.

Mens napolitanerne tradisjonelt har reist til Terracina, har San Felice Circeo i generasjoner vært feriestedet til romerne. Hit har advokater, leger, politikere og kulturfolk kommet tilbake år etter år til de samme husene, strendene og restaurantene. Til eldre, flotte villaer skjult bak pinjetrær og steinmurer langs vannet.

På bakeriet ved Piazza Kennedy, Cappucciamo Coffee & Bakery, kommer en eldre mann inn døren til samme tid hver formiddag. Før han rekker frem til disken denne dagen, forteller den unge servitøren beklagende at de er tomme for flan parisien.

– Han bestiller det samme hver dag, sier hun, på en måte som om vi allerede kjenner ham.

– Her om dagen spiste han til og med to.

Ansiktet hennes lyser av like mye stolthet som varme.

Bakeriet selger saftige surdeigbrød og smakfulle pizzastykker til lunsj, og har et rikt utvalg søtt til frokost. De som jobber der er hyggelige og varme. Det er lett å forstå at stedet er en lokal favoritt. Tar du en bit av det fyldige bakverket med pekankrem og nøtter, er det ingen vei tilbake.

Folk legger merke til hverandre her. Ikke bare på bakeriet, men ellers i landsbyen også. Folk hilser når du kommer inn i butikker, og henvender seg til deg når du går en tur på stranden. Den anerkjennelsen av de rundt deg, er noe av det vakreste med Italia, og en stor kontrast til oss nordmenn som ofte må defrostes først. Det er også noe av det første som forsvinner på de største, mest turisttette stedene.

Portoen

I portoen ligger båtene tett i tett og duften av saltvann, fisk og diesel henger i luften tidlig om ettermiddagen. Herfra går båtene ut til Ponza om sommeren. Den mytiske øya som ligger som en blå skygge ute i horisonten på klare dager. Du kan også bestille båtturer herfra for å se noen av de rundt 40 grottene i området.

Noen av fiskerne rydder garn mens små fritidsbåter vugger rolig til kais. En takløs, vintage Moke-bil, står som et tidløst symbol på bekymringsfrie feriedager på parkeringsplassen. Inne på kjøkkenene gjøres det klart til kveldens servering av retter som fritto misto, pasta alle vongole og store fat med rå sjømat.

På den uformelle restauranten Annarella Amare, som er både restaurant og pizzeria, kommer småfiskene varme rett fra frityren. Sprø utenpå, saftige inni, med frisk sitron og havsalt. Lange pastarør er fylt med hvit ragu av blekksprut. Det ligger tett med restauranter i portoen, og sjømaten regjerer på alt fra moderne steder som Sapori og Locanda Degli Artisti til mer tradisjonelle familierestauranter.

Litt lenger inn mot sentrum, på La Veranda sul Mare på Hotel Maga Circe, serveres paccheri med spada, sverdfisk, og perfekt stekt ombrina mens havet slår mot klippene nedenfor restauranten. Kald, krisp Biancolella-hvitvin fra lokale Casale del Giglio treffer glasset, og med ett er kvelden fullkommen.

Hotel Maga Circe er akkurat den typen hotell du håper å finne når du reiser på en tur som dette. Fornuftig priset med nedpå interiør, og vakkert og sentralt plassert. Hotellet har privat sjøtilgang og stort badebasseng, og ligger midt i triangelet du helst vil være i: mellom gamlebyen, portoen og den moderne handlegaten i sentrum.

Stranden

Det fine med San Felice Circeo er at strandlivet fortsatt er veldig tilgjengelig uten at du må bruke masse penger for å få tilgang. Flere av stabilimentoene har riktignok beveget seg opp i et ganske friskt prissjikt, og en gin tonic til 15 euro på en av strandbarene minner deg om at også denne delen av Lazio-kysten vet hva den kan ta seg betalt for. Men går du noen minutter videre, finner du brede spiaggia libera-områder der du setter opp egen parasoll helt gratis. Der er kort mellom hver frie del av stranden, og nærmere halvparten av strandpromenaden gir deg direkte og gratis tilgang til havet.

San Felice Circeo har hatt den prestisjefylte Bandiera Blu-utmerkelsen i en årrekke. I år mistet kommunen den for første gang på 17 år, noe lokale medier knytter til manglende dokumentasjon rundt renseanleggets utslipp. Strandpromenaden er likevel nylig oppgradert, og store deler av kystlinjen føles både åpen og tilgjengelig.

Naturen

Selv midt i sentrum klikker det med fuglekvitter, og det er kontinuerlig bevegelse i bladene på plantene på grunn av den termiske vinden. Den kommer kjærkomment ned fra fjellet med en gang det blir for varmt, og holder luften frisk selv på stekende sommerdager. Vinden er også grunnen til de gode surfeforholdene i området.

Parco Nazionale del Circeo strekker seg gjennom store deler av området med skog, sanddyner og innsjøer, som gjør at landskapet føles mindre utbygget enn mange andre steder langs Lazio-kysten. Det er nemlig strenge regler for utbygging i naturpark-området. Her er det naturen som dominerer, og selv på travle sommerdager hører du vinden tydeligere enn musikken fra strandbarene.

Fjellet Monte Circeo ruver over alt, som en mørk grønn vegg mot det turkise havet. Ifølge myten var dette hjemmet til trollkvinnen Kirke i Odysseen. Her kan du gå bratte fjellturer på sti, eller tryggere Fløyen-lignende turer på vei. Nesten uansett hvilken retning du velger å gå, blir du belønnet med panoramautsikt over havet og bukten, selv på en kort timestur.

Inngangen til turene ligger opp forbi gamlebyen. Derfra kan du gå utover mot tårnene og grottene langs kysten eller opp i den tette skogen. Etter mørkets frembrudd lukter gatene salt og stjernejasmin.

Gamlebyen

Oppe i gamlebyen slynger smale steingater seg mellom falmede husvegger og blomstrende terrasser. Her finner du flotte utkikkspunkt mot Tyrrenhavet og en åpen, rustikk piazza med fontenen som sentrum.

På fredagskvelden sitter vi med et glass lokal Bellone på Pane e Vino. En av de mange restaurantene her oppe. Vinen er kjølig, salt og floral, laget på druer som har vokst i området i århundrer.

Det er fortsatt tidlig i sesongen og fontenen på plassen er egentlig tom. Eller, helt tom er den ikke. Den er full av barn.

To brødre i matchende gensere løper rundt kanten mens en gruppe yngre barn ser lengtende bort på dem før en liten gutt plutselig tar sats:

– Andiamo alla fontanella!

Han hiver hånden i luften, og så løper de alle sammen.

Plutselig er fontenen fylt av latter og skrikende barnestemmer. Lyden av lek går som et ekko mellom steinveggene. De voksne holder på med sitt, uten en bekymring i verden for barna. Mens de er opptatt i fontenen kan de voksne lene seg tilbake med et glass vin på piazzaen, slå av en prat med naboene, gå sin vante passeggiata eller handle i de mange små butikkene her oppe.

Spesialiteter

Utenfor Pescheria Osvaldo blir vi stoppet på gaten av en ansatt som har sett oss kikke på dagens fangst under vareleveringen. Før vi går videre har vi allerede diskutert middag og blitt introdusert for halve personalet. Det er her vi ender opp med å handle det meste av sjømat under oppholdet. Det er dyrt, selv med norske øyne, men kvaliteten på fiskene vi kjøper, som dorade og spigola, er topp.

Litt lenger ned i hovedgaten ligger L’Angolo dei Sapori da Benedetto, et lite paradis av spekemat og lokale oster. Området her er verdensberømt for sine milde, myke og saftige mozzarellaer. På L’Angolo lager de store panini, og de setter gjerne sammen et fat til deg med lokale spesialiteter. De selger også tiella, en lokal spesialitet fra Gaeta som er en mellomting mellom innbakt pai og brettet pizza. Den klassiske versjonen er fylt med blekksprut, men du finner også varianter med løk eller ansjos. Saftig, salt og perfekt til lunsj.

Hos Fedeli Pasta all’Uovo, den lille oransje og gule pastabutikken litt lenger oppe i gaten, har de holdt det gående siden 1966. Her lages all pasta fortsatt for hånd på stedet. Lasagne med squash, asparges eller ragù står side om side bak glassdisken sammen med stekte grønnsaker og klassiske italienske ovnsretter. Folk kommer innom, hilser på hverandre og går videre med middagen i hendene.

Livet er både rolig og hyggelig i San Felice Circeo. Ingen har dårlig tid, og den lille byen føles som en stor kontrast til det mer hektiske livet inne i Roma. Sesongen her er kort, fra midten av mai til ut oktober, og etter det blir det stille. Altfor stille, ifølge noen av de fastboende. Da er det nemlig mange av butikkene som stenger. Andre holder bare åpent noen dager i uken.

Men når sesongen er i gang, tror jeg faktisk ikke du kan be om en bedre miks av avslappende strandliv, vakker natur, flotte folk og god mat. Kanskje er det derfor romerne fortsatt holder stedet litt for seg selv.