Jeg spiste på KFC slik at du slipper

KFC er på vei til Bergen. Det kommer sikkert til å bli populært, men før vi stiller oss i kø er det verdt å spørre seg hva slags restaurantby vi egentlig ønsker oss.

I det foten treffer gulvet innenfor døren angriper lydene oss fra alle kanter. Maskinene piper, bestillingsnumrene ropes ut og musikken dunker. Folk snakker i munnen på hverandre, barn hyler og det hele er omsvøpt av en frityrlukt så tykk at den kan tygges.

Det er for få bestillingsautomater og for mange mennesker som vil ha mat. Bak disken er de også for få. Gutten som ser ut til å ha sommerjobb har det samme ville blikket som resten av oss.

Vi har stått i kø lenge nok til at vi har bestemt oss for hva vi skal ha fra menyen på veggen. Problemet er bare at når det endelig blir vår tur ved automaten finner vi ikke igjen det vi har sett.

Vi trykker oss frem og tilbake mellom faner, menyer, kombinasjoner og tilvalg. Alle med helt like bilder. Jeg havner på feil sted, går tilbake og prøver igjen. Etter å ha avbrutt bestillingen for femte gang begynner det å demre for meg at det kanskje ikke er så ille å gå sulten likevel.

Nummer 239 ropes ut på tysk, mens en familie på tre presser seg frem mot disken. Kan man egentlig kalle det en kasse når bestillingen og betalingen allerede er gjort på en automat? Sannelig vet jeg ikke. Det er kaos, men maten vår kommer imponerende raskt.

Vi tar den med oss ut og setter oss på en benk. Foran oss ligger plastbrett med papir, engangsbeholdere, poser med ketchup, servietter og dispensercola. Det er mye engangsemballasje for å spise her.

Kyllingen har i det minste tekstur som kylling, og potetene har skallet på. Salt, fett og sprø panering gjør det de skal. KFC er tross alt en av verdens mest kjente hurtigmatkjeder. De vet hvordan de skal få oss til å spise. Likevel, fire kyllingbiter inn i måltidet lengter jeg plutselig tilbake til et helt annet sted.

Et lite stopp langs veien gjennom et fjellpass på en tidligere tur. Bak disken i den lille matvogna sto en dame og laget panini på bestilling, med håndverksbrød, tykke stykker ost fra fjellbeitet og lokal spekeskinke. Det var helt enkelt og smakte vidunderlig. Men ikke nok med det, maten hadde også en forbindelse til stedet. Til landskapet, menneskene, dyrene og naturen akkurat der. På den måten ble den en del av opplevelsen av hele området. Et minne som gjorde turen enda bedre.

Det er selvfølgelig urettferdig å sammenligne en liten matbod i fjellene med en av verdens største hurtigmatkjeder, for skalaen de jobber i er vidt forskjellig. Men det er likevel interessant å gjøre det, fordi mens den ene opplevelsen tappet meg fullstendig, ga den andre påfyll. Og det er jo det mat til syvende og sist skal gjøre, er det ikke?

KFC kommer til Bergen

KFC er på vei inn i det norske markedet gjennom oppkjøpet av Fly Chicken. Planen er at de fleste av Fly Chickens 19 restauranter etter hvert skal bli KFC, samtidig som de skal åpne flere restauranter i Norge de neste fem årene. Det betyr at vi nok kommer til å se mye mer av den hvite obersten fremover.

Mange kommer til å juble, og det skjønner jeg godt. For du kan si mye om KFC, men de har brukt tiår på å perfeksjonere kombinasjonen av sprø panering, salt, fett, saus og effektivitet, og folk liker det. Ellers hadde de ikke blitt en av verdens mest kjente restaurantkjeder.

Likevel bør etableringen få oss til å stille et viktigere spørsmål enn om kyllingen er god. Nemlig, hva slags restaurantby vil vi egentlig ha? For hver gang vi drar bankkortet svarer vi litt på det.

Det er vi som bestemmer

Det er lett å tenke at restaurantbransjen styres av markedskrefter langt utenfor vår kontroll, men det gjør den ikke. Markedet er også deg og meg.

Pengene vi bruker på middag, kaffe, brød, øl og takeaway er måtene vi legger igjen en stemme på. Betalingene våre er med på å avgjøre hvilke steder som får råd til å betale husleien neste måned. Derfor er det verdt å tenke litt ekstra over hvor vi legger igjen pengene våre. For en by blir ikke interessant om den har de samme restaurantene som alle andre byer.

Noe av det fineste med å reise er jo nettopp å oppdage det som bare finnes der. Her i Bergen betyr det å bli kjent med skillingsbollen på et av de lokale bakeriene. Å oppdage de unike smakene og kombinasjonene på Hoggorm. Få historien om persetorsken på Bien. Puste inn stemningen på Det Lille Kaffekompaniet.

Bergen er full av steder som dette med identitet og som er en stor del av opplevelsen av Bergen som by. De trenger oss og vi trenger dem.

Når du spiser på en lokal restaurant kan en større del av verdiskapingen bli igjen i det lokale næringslivet. Du bidrar til arbeidsplasser, fagmiljøer og leverandører. Du bidrar til at noen tør å starte noe nytt. Men kanskje viktigst i den sammenhengen her, du bidrar til at Bergen ikke sakte forvandles til en kopi av alle andre byer.

Internasjonale kjeder skaper også arbeidsplasser og kan drives av flinke mennesker lokalt. Men de representerer en annen logikk der standardisering er grunntanken. Målet er at du skal kjenne igjen den samme menyen, smaken, systemet og merkevaren enten du befinner deg i Helsinki, London eller Bergen.

Effektivt, men til hvilken pris?

Etter besøket mitt klarer jeg ikke å slippe to ord: Naturstridig og menneskefiendtlig.

Det er systemet rundt maten jeg reagerer på. Mengden emballasje, tempoet, støyen, automatene. At alle tingene som skal kastes noen minutter etter at de er tatt i bruk. Og følelsen av at mennesket nesten er blitt et forstyrrende mellomledd i en ellers effektiv maskin.

Vi skal trykke, betale, hente, spise og forsvinne, så kan neste nummer ropes opp. Det er effektivt, men særlig restaurerende er det ikke.

Ordet restaurant har sitt opphav i det franske restaurer, å gjenopprette eller styrke. Det er en vakker tanke. Vi går inn sultne og kommer ut litt mer hele. Og god servering, eller et godt måltid, kan gjøre akkurat det. Det er verdt å beskytte.

Vi trenger ikke flere steder som er identiske med steder i tusen andre byer. Vi trenger steder som gjør Bergen til Bergen. Og vi trenger steder som verdsetter god service, unike smaksopplevelser og lokal forankring. Der småskalabønder fremdeles kan holde på med det de gjør, fordi vi har restauranter som lager menyen ut fra hva som er tilgjengelig og i sesong akkurat der og da.

Så når KFC åpner dørene og køen strekker seg langt nedover gaten, kan det være verdt å stille oss selv spørsmålet vi begynte med: 

Hva slags restaurantby vil vi egentlig ha?

For byen vi ender opp med, er også summen av stedene vi velger å spise.